Panikken kommer snikende.

Oliver formen har ikke vært så veldig bra det siste døgnet, og panikken melder sin ankomst.
Oliver måtte på sykehuset i går, å det skulle gå rolig for seg men det gjorde det ikke, ting ble veldig mye værre på veien enn vi hadde tenkt. Neste gang tror jeg vi kommer til å tenke oss om 2 ganger til før vi setter oss i bilen å kjører selv.

Vær gang Oliver blir så syk, og vi må kjøre han på sykehuse blir jeg så redd, panikken kommer, og tankene. Tankene rundt døden, er dette den siste gangen vi reiser hjemmefra men gutten vår??
Jeg tror egentlig ikke at det skal skje nå, eller i nærmeste fremmtid, men Oliver kan gå fra og være helt frisk til å bli veldig syk  på 30 min. Så man vet jo aldri.

Jeg kan ikke tenke meg til et liv uten gutten min, jeg vil ikke tenke på det heller, men noen ganger er tankene der og de vil ikke slippe meg. Jeg hater det.
Jeg vet jo at vi ikke har han for alltid, sånn innerst inne så vet jeg det, men uansett så er det så ubegripelig.
Han er jo gutten min, min vakreste, sterkeste, umistelige sønn.

Det er så urettferdig at små skatter skal lide sånn, ha det så vondt å være så sliten...
Skulle ønske han fikk være frisk, bare frisk, ingen slim å kramper å alt den dritten som plager den vakkre lille gutten min.
Å jeg skulle ønske eg kunne gjøre mer for han, at mamma fanget kunne vært mer til hjelp enn hva det er, litt mer helbredende kanskje.

Men til tross for alt vondt og alt som sliter i en liten kropp så er Oliver den sterkeste jeg har møtt, han er tøffere enn toget:)
Elsker gutten min....