Mine kjære Oliver.

Her har det forsatt ikke blitt mange innlegg i det siste, har lovet det mange ganger nå, og det skal jeg ikke gjøre denne gangen. Føler at mye av tiden nå går med på grue seg til vinteren setter inn for fult, høsten har allerede begynt å sette sine spor, småe enda men de kommer fler og fler for hver dag som går. Tankene går ofte tilbake til den utrolig fine sommeren vi ha hatt sammen med Oliver, og den ville ikke byttet mot noe i hele verden, for den er de beste vi kune fått,kanskje også for at tiden før sommeren ikke var veldig god, og det er så utrolig mange vonde minner, minner jeg så alt for gjerne skulle vært for uten, men et liv med Vår aller vakreste Oliver vill alltid være sånn, og det kan verken vi eller noen andre gjøre noe med. Det eneste jeg ønsker er å kunne glede meg over dagene som er, dagene som har vært og dagen som kommer, de er å har vært så fine, det vil jeg aldri glemme, denne tiden har jeg gjemt godt inne i hjerte mitt, å der skal den være for alltid.
Samme hva jeg gjør eller er sammen med kommer det vonde å vanskelige minner, det er ikke alltid like lett at de kommer men jeg prøver å takle dem på best mulig måte etter hvert som de kommer, tenke på det positive med Oliver, for de er også mange, og utrolig verdifulle.
Mange kvelder når Oliver skal legge seg, eller vi har tid for oss selv kan jeg bare holde han godt inntil meg klemme å nusse han, ofte forteller jeg hva han betyr for meg, og at jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet han mer enn jeg har makt til, feller mange tårer, skulle ønske det var så mye mer jeg kunne gjort for han.....men det kan jeg ikke og det kommer jeg aldri til å godta.
Sånn er det bare, samme hva alle sier s er det bare sånn..jeg er mamman hans, jeg er den som skulle sørge for at han fikk det beste live noen kunne ønske seg, jeg gjør, hver enste dag alt som står i min makt for at Oliver skal få en bedre dag i dag enn den som var i går, men noen ganger blir jeg sliten, og trenger hjelp,og må overlate Oliver til andre, Oliver har fått mange gode og snille damer, og ikke minst LT som Oliver ikke kunne vært for uten. Alle er kjempe gode med Oliver men jeg skulle så veldig gjerne gjort det selv, å det gjør vondt i mamma hjerte.

Jeg er så redd for at jeg skal angre på den avlastningen vi har tatt imot,men på samme tid vet jeg at vi må, rett og slett for å holde oss selv på beina...
Jeg er så redd for at jeg skal miste min eneste sønn, jeg vet jo at det ikke kommer til å skje nå, men vinteren er på full fart mot oss, og vet vell ingen hva som skjer. Det er jeg redd for, at ingen kan fortelle meg hva vinteren vil bringe...
Jeg vil ikke miste Olivern min, hva skal jeg gjøre uten han, hvordan blir livet da? Det blir ikke mitt liv, mitt liv er med Oliver, mitt liv er med min aller vakreste Oliver og søteste lille Emma, og den beste mannen jeg kunne fått.
Jeg vet så alt for godt at vi har Oliver på lånt tid, jeg vet det så alt for godt.
Jeg vet det det så alt for godt, bare tanken på et livet uten min lille sønn gjør meg uvel.

Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg plager meg selv med disse tankene, for min kjære sønn sover som den prinsen han er i sengen sin på avlastning, han er i kjempe form, har ikke slim, nesten ikke anfall, så jeg burde heller nyte denne tiden, istede for å tenke på det som kanskje og viss om at skjer i fremmtiden.....

Nå skal jeg finne frem noen gode minner om min vakkre prins og prinsesse og finne senge.
Håpe på en bedre dag i morgen, når min prins kommer jeg og jeg ser at han forsatt er den samme gode gutten jeg sendte fra meg før helgen.