Mine små Skatter

I dag kom dagen igjen. Dagen der jeg atter en gang skulle få telefon om at Oliver har litt syk.
I går leverte jeg verdens beste gutt på barnehagen, og den gutten var helt frisk, hadde hatt en kjempe fin helg hjemme sammen med oss. Jeg elsker de helgene da Oliver er hjemme, alle er hjemme, å vi koser oss sammen.
Men det skulle ikke vare så lenge denne gangen heller, en uke siden siste penicilin kur ble avsluttet, kunne vi ikke fått litt flere dager, bare noen til....
Det er vell begreset hvor lenge de pencilin kurene faktsik vil virke viss vi skal fortsette på denne måten.
Det kan jo ikke vare evig, selv om jeg håper det, for det er jo det eneste som får Oliver til å bli frisk igjen.


Vær eneste gang telefon ringer og det står Oliver der, stikker det i megen å jeg får en vond følelse i hele meg å en stor klump i magen. Viss Oliver er syk går jeg med denne følelsen helt til jeg får han hjem, får han hjem å kan ligge med han på sofan å passe godt på han selv, det er det beste, å ha han intil meg å kjenne at han puster, da er jeg trygg. Damene er flinke å veldig go med Oliver`n, men det er vell ikke noe som er som mamma fanget, og jeg syns det er best å ha Oliver godt intil meg så jeg håper han også syns det.